Om oss

posted by: Super User
on 19 October 2016

Artikkelindeks

Historikk for Dyrebeskyttelsen Tønsberg - Horten

Forord Dyrebeskyttelsen i Norge totalt sett hadde sin begynnelse tidlig på 1900- tallet. I Tønsberg startetbevegelsen for å hjelpe dyr 1910. Vanlige arbeidsfolk med liten inntekt meldte seg sjelden inn. Ikke fordi interessen ikke var tilstede, men det var 1 krone i kontingent, og det var mange penger på den tiden.

Derfor var det såkalte rikfolk som meldte seg inn, og dette kan man se fra noen av
de gamle protokollene som er tilgjengelige. Det finnes ikke så mange protokoller fordi disse gikk tapt i bybrannen. Dette var i den øvre del av byen hvor Egil Basberg oppbevarte mye av
dokumentasjonen vedrørende Dyrebeskyttelsen i sin barbersalong.

Det resterende som finnes ligger vel bevart for ettertiden i foreningens bankboks i Tønsberg.
Foreningen Dyrevennen Tønsberg Foreningens oppstart er noe uklar. Om det er det ene eller det andre som er årsaken til at det ble startet enda en forening for å beskytte dyrene, vites ikke. Derfor forholder jeg meg til fakta.

Foreningen Dyrevennen
Foreningen Dyrevennen ble konstituert 14. september 1926. Medlemstallet var 19 personer, og Martha Larsen ble valgt til formann. Lovverket bestod av 6 paragrafer, og den første lød som følger:
Foreningens formål er å medvirke til samvittighetsfull og
human behandling av våre husdyr
, å vekke interesse for
og kjærlighet til alle dyr og spesielt motarbeide
: Det vitenskapelige
dyreplageriet: viviseksjon (dyreforsøk).

Dyrevernloven kom først i 1935 slik at foreningen hadde det ikke enkelt i den tiden. (Bemerkn.) Foreningen var driftig, og allerede året etter konstitueringen ble det bestilt og laget en hestetro. Denne ble utarbeidet av Johan E.Christensen. Hestetroa ble innviet i 1927 og plassert ved Høytorvet, i dag Farmannstorvet.

Det var slik i de dager at bruk av bil var sjelden. Det var hesten som ble brukt og dro vognene
til byen med landbruksprodukter. Da var det godt å få slukket tørsten etter flere mil på støvete
landeveier. Asfalterte veier kom langt senere. Hestetroa var også beregnet på hunder med et
drikkekar lavere nede på denne troa. Hestetroene fantes flere steder, og ved Borre kirke ble en
slik gravet fram i lyset. Denne skal jeg komme tilbake til senere i beretningen.

Når hestene hadde drukket seg utørste ble de spent fra vognen og plassert i en av byens staller. Disse var ikke alltid i førsteklasses stand. Behandlingen av hestene var heller ikke alltid god. Foreningen Dyrevennen kjempet for bedre forhold.

HESTESTALLEN

Så en vakker dag kunne de presentere sin nye stall i Guigården. «HESTESTALLEN» stod det
på en stor transparent i inngangsporten. Stallen var gjort skikkelig ren, og friskt høy og vann
ble gitt hestene. Foreningen Dyrevennen hadde på ny gjort seg bemerket innen dyrevern.

Det ble også på denne tiden gitt utmerkelser til personer som stelte pent med dyrene sine og til andre som brydde seg om og hjalp dyr som hadde det vondt. Gaven var spisebestikk i sølv.
Mangt og meget hadde skjedd før man kom så langt. Augusta Johansen som drev glassmagasin i Torggaten (nå gågaten) ble formann. Alt ble lettere for nå var dyrevernloven trådt i kraft. Det ble gitt restriksjoner til driftsbygninger slik at dyra fikk det bedre.

Augusta Johansen ble etter hvert avholdt, og respekten lyste av henne. Nåde den som ikke var
snill mot dyra i hennes nærvær! I 1939 hadde Finlandskrigen brutt ut. Dette var på vinteren hvor folk og dyr slet forferdelig. I de norske hjem ble det strikket strømper til soldatene, og saniteten var sterkt inne i dette bildet. Innen Dyrebeskyttelsen ble det produsert bandasjer til hestene som deltok i denne grusomme krigen.

Annen verdenskrig
Under den annen verdenskrig som varte fra niende april 1940 og helt fram til åttende mai 1945 var det lite eller ingen aktivitet i Dyrebeskyttelsen. Alt stod stille. Når krigen var over kom aktivitetene i gang igjen. Signora Weider tok over formannsvervet. I mange år ledet hun Foreningen Dyrevennen som tok seg opp igjen. Hun arbeidet også iherdig for hestene som kom til byen, for at de skulle ha det godt.

Men etter hvert forsvant hestene litt etter litt ut av bybildet, fordi bensinrasjoneringen ble innstilt og bilene tok over. Tilslutt forsvant hestene helt. Men det var nok av andre dyr å ta seg av, slik som hunder og katter.

1970 Tallet

Etter Signora Weider sluttet som formann tok Hertha Schreiner over. Hun hadde også en lang
periode som formann. Hun engasjerte seg sterkt innen dyrevernarbeidet. Som en kuriositet vil
jeg nevne en episode. Tidlig på 1970 tallet i forbindelse med en episode ringte jeg kommunen
fordi jeg skulle ha tak i dyrevernsnemnda. Ingen visste hvem det var, men jeg kunne ringe til
Hertha Schreiner ble det sagt. Altså, hun var godt kjent, og dyrevernsnemnda fungerte dårlig.

Det var også tydelig at Foreningen Dyrevennen hadde gjort seg bemerket i dyrevernsaker. Dette er det eneste jeg har av data i hennes formannstid.

I 1974 overtok Bitten Christensen vervet som leder. I denne tiden sørget hun for at det ble
opprettet et kattepensjonat i samarbeide med Bjørg Aaby på Vear. Det var også oppstalling for hunder. Dette fungerte en tid, men ble nedlagt og senere solgt. Medlemstallet var lavt og
aktiviteten liten: 40 medlemmer og to møter i året. Disse møtene hadde også dårlig besøkstall.

I 1978 kom den såkalte kattemordparagrafen. Jeg ble innvalgt som sekretær etter å ha deltatt
på et møte. Jeg fikk masse å gjøre fordi Foreningen Dyrevennen satte i gang en
underskriftskampanje hvor de gikk imot denne paragrafen. En rask økning av medlemstallet
fulgte med dette. Takket være en massiv motstand mot å skyte katter som fritt vilt ble loven endret til og stående som «KATTEN ER FREDET I INN- OG UTMARK «

Møtevirksomheten hadde vært lav, og jeg (Evelyn Hansen) fant, som nyvalgt formann i 1980, snart ut at dette måtte det gjøres noe med, og det ble etterfulgt. Etter hvert sprengte vi alle
rammer, og vi måtte se oss om etter større møtelokale. Dette skjedde etter at det var ventet ca.30 personer og det kom 80! Vi fikk lettere sjokk, men kom fra det med verdigheten i behold.

1980 tallet

Vår første skrivemaskin var forlengst kjøpt inn, skrivepapir og konvolutter med logo bestilt, så nå var vi blitt proffe. I 1983 kom vi opp i en av landets største dyrevernsaker. Fra Sandefjord fikk vi inn 24 travhester. Etter et utidig press på dyrevernsnemnda skjedde det endelig noe. Tidsfrist til kl 17oo var hva de fikk, ellers ville jeg gå til pressen. Nemnda kom, så, og tok raske beslutninger. Her var det ingen tid å spille.

Med høy fra Wedel, hjelp til foring og vanning samt politibeskyttelse ble denne saken
brakt vel i havn med auksjon av dyra sjette januar 1984. Trav og Galopp, mange aviser, så dette som en virkelig innsats for å redde dyr. Det var side opp og side ned i lokalavisene og VG. Et hardt arbeid både fysisk og psykisk var over. Medhjelperne viste både mot og styrke i saken. Neste post var å holde kurs for blivende hundeeiere. Nødvendigheten av dette var høyst tilstede. Kurset ble igangsatt med leder Ove Mathisen. Kursene var fulltegnet og tydelig populære. Det endte opp med at omkring halvparten som hadde tenkt seg hund, lot det være.

For å følge opp arrangerte vi tur til Norges Sivile Hundeskole i Trysil. Der fikk vi oppleve Geir Nordenstam som tok imot oss 54 stk. med varme og et stort potensial i hundehold. Medbrakt journalist gjorde jobben sin til gagns. Enda et vellykket arrangement som høstet stor oppmerksomhet.

Vi kjørte på med en mengde informasjon, tildels egenproduserte brosjyrer. Vi hadde mange
medhjelpere til å spre brosjyrene på parkerte biler fra Tjøme i syd til Sande i nord. Den nærmeste lørdag ved St. Hans var vi ute i Tønsberg med en mengde. Flere var med og fikk tildelt sine områder. På denne måten var det svært få som ikke ble oppmerksomme på vår eksistens.

Etter endt jobb var det brus og boller. Dette var populært, og Dyrevennen ble enda bedre kjent. På medlemsmøtene holdt vi oss til saklighet og forsøkte å unngå hårreisende dyretragedier. Vi holdt oss til en hyggelig tone med å øke kunnskapen om dyrehold for våre medlemmer. Vi sørget for å bli godt kjent med medlemmene våre. Vi fikk etter hvert også et godt samarbeide med politi og dyrevernsnemder.

Dyreambulanse

Etter nøye overveielser ble det besluttet å anskaffe en dyreambulanse og en båre. Ambulansen
var i flittig bruk i flere år, men etter hvert ble den for dyr å holde, og vi fant det riktig å selge den. Dette skjedde i 1989, og pengene ble satt i bank. Dyrevennen var så heldig å ha et fantastisk menneske som hjalp og støttet oss på mange måter, pensjonert slaktemester Karsten Ingebretsen.

Han bistod oss med innkjøpet av ambulansen, kjørte den og passet på at den ble tatt vare på. Han dro avsted med hunder som skulle til nye hjem, og han var alltid til stede ved kritiske tilfeller.

Med sin ruvende pondus skapte han respekt. Et av våre valgspråk var han svært opptatt av.
«ALLE DYR SKAL HA ET GODT LIV OG FÅ EN VERDIG DØD «. Karsten Ingebretsen ble dessverre syk og døde . (Litt senere i beretningen vil han også bli omtalt med hesten Pia).

Hjelpesenter

Høsten 1985 ble den første spiren sådd for på sikt å kunne opprette et Hjelpesenter for dyr. Dette var vi klar over kunne ta tid. To blanke kroner funnet på gaten var det første bidraget. Dernest ble det tryllet fram en loddbok hvor Tullens to katter bidro med 50 kroner. Det ble holdt basarer, kakelotterier etc. Allerede i 1989 var beløpet steget til kr.200 000. En Stiftelse ble opprettet.

Årene 1986 og 1987 var begivenhetsrike, og dette skrives det om før Stiftelsens historie omtales videre. Men et stort løft var gjort med en iherdig innsats. I 1986 ble det arrangert Landsmøte i Tønsberg ved Foreningen Dyrevennen. Det ble bevilget kr. 5000,- til arrangementet.

Hestetroa

Hver enkel forening fra hele landet betalte hver sin del av kostnadene. Foreningen Dyrevennen hadde jubileum. Hele 60 år hadde foreningen bestått, og dette måtte feires. Blant alt som skulle skje den dagen var at den gamle hestetroa skulle gjeninnvies. Etter press på kommunen gjennom mange år for å få troa fram i lyset etter et langt opphold på et
støvete lager, løste den saken økonomisk av seg selv.

Det var DNB som skulle etablere seg i Tønsberg og ville i den anledning yte en gave til noe spesielt. Gaven var på kr. 25 000,-, og DNB valgte å gi denne gaven til formålet med hestetroa. Plasseringen ble bestemt skulle være i den gamle bydelen. Det lille torvet ved Britanniagården ble stedet. Selve innvielsen skulle foregå som et morsomt element under landsmøtet.


Planleggingen, timingen, alle aktiviteter inneholdt et stort arbeid som jeg valgte å gjøre selv.
Landsmøtet ble holdt på Hotell Klubben. Under åpningen av møtet holdt jeg selv velkomsttalen som omfattet også den historiske siden av landets eldste by. Byens ordfører Erik Carlsen fortalte videre i sin tale om byen i moderne tid, med bedrifter og andre fasiliteter.


På forhånd hadde jeg bedt om at alle sørget for å ha yttertøy tilgjengelig . Klokken 12 presis kom en vekter i uniform (Dyrlege Muhrmann). Han forkynte at klokken var slagen tolv. Med ham selv i spissen toget alle ut. Der satte Husvik Skoleorkester i med full musikk, og først etter orkesteret gikk politimesteren, Toralf Metveit og jeg, ned bakken ved Klubben og krysset gaten med full stopp fra politiets side for annen trafikk. (Dette hadde jeg fått mast meg til ved Brunsell som var politimester på den tiden.).

Vi kom vel fram til det lille torvet hvor mange skuelystne var kommet til, og ikke minst pressen. Jeg fikk omsider holdt innvielsestalen. Så kommer Pia, hesten til Karsten Ingebretsen forspent en pyntet vogn full av barn og han selv ved tømmene. Pia fikk æren av å drikke av troa og fikk en stor gulrot som var festet til blomsterbuketten på troa.

Hundeklubben i Tønsberg hadde møtt opp med hundene sine som fikk drikke av den nedre delen. En vellykket gjeninnvielse og landsmøtet fortsatte. Til lunsj var representanten fra DNB, og han uttrykte sin glede over å ha fått være med på dette artige arrangementet. Møtet fortsatte utover ettermiddagen. Om kvelden var det middag og ellers hyggelig samvær. Søndagen fortsatte med møte, og etter lunsj reiste alle til sine hjemsteder. Vi fikk mange lovord.

Foreningen Dyrevennen Tønsberg - Horten

På dyrenes dag 4. oktober 1986 knyttet vi Horten til oss. Med et medlemstall på over hundre
derfra fant vi dette riktig. Medlemstallet forøvrig var nå kommet opp i 701! For en utvikling!

Vi kunne titulere oss med at nå het vi Foreningen Dyrevennen Tønsberg - Horten. Horten og Omegn Dyrebeskyttelsesforening ble stiftet 12. mai 1924. Eva Heibergs bestemor var
med fra starten. Hun ga 6 egg til utlodning. Dette nevnes som en kuriositet. Fra Nicola Skaret
som hadde vært en av lederne, mottok vi en gave pålydende kr. 5000,-.

Vi, Reidun Hamnes og jeg, besøkte henne på Nordskogen sykehjem og takket for gaven til dyrene. Vårt første møte i Horten var 6. mars 1986. Møtet var godt besøkt, og vi orienterte om
virksomheten vår. Mange spørsmål som vi kunne svare på ble stilt, og det ble et riktig fint møte.

Det neste møtet ble holdt 14. oktober 1986, og nå hadde vi flyttet til et større sted. Arvid Wathne og Inger Johanne Rasmussen ble kontaktpersoner i Horten. Dette møtet var også svært vellykket, og til det planlagte senteret for hjemløse dyr ble vi overrakt en rørende og velkommen gave ved enestyret fra den gamle foreningen i Horten, Jørgen Johansen, kr. 27.167,88. Fantastisk!


Tidligere hadde kontorhold og hjelp til dyr blitt styrt fra hjemmene til de respektive formennene, men nå som alt hadde utviklet seg, var det nødvendig å etablere et passende kontor til aktiviteten. Kontoret fikk plass i et av høyhusene på Trudvang i første etasje med fast kontortid. Dette gikk greit i den tiden som var nødvendig.

Rådyrene

Vinteren 1987 var en vanskelig tid for rådyrene. På grunn av høy snø og samtidig iskulde var det mange som bukket under. Allerede tidlig i januar skjedde det. Dette måtte vi gjøre noe med. I samarbeide med viltkonsulenten i Vestfold hvor vi fikk grønt lys, satte vi i gang. Det første vi gjorde var å kunngjøre dette for avisleserne, samt å sette inn en annonse hvor vi oppfordret til å hjelpe økonomisk med tiltaket. Det ble innkjøpt pellets og annet for som dyrene kunne spise. Rådyrene fikk egen konto og pengene strømmet inn. Her var det mye hjertevarme!

Over kr 11000,- kom inn på kontoen samt at frukt og grønnsaksleverandørene stilte opp med at vi kunne hente all frukt og grønnsaker som var til overs. Viltkonsulenten utarbeidet en oversikt hvor man kunne fore, og ellers andre gode råd, og så var det bare å begynne.  Dyreambulansen dro fullastet til de aktuelle stedene. Der stod skiløpere og traktorer klare til å bringe foret inn på de riktige stedene. Arbeidet pågikk hele vinteren, og det var minst en gang ukentlig ambulansen leverte ut for på de avtalte stedene. Avisene i Tønsberg og Horten hadde underveis mange artikler om redningsaksjonen.

Rådyrene ventet faktisk på mat, for så fort de hørte traktoren, kom de fram. Dette kunne en fra Hof fortelle. Han la seg i skuffen på traktoren og filmet dyrene som spiste. Han kunne også fortelle at ei rå hadde fått tvillinger.
I alt ble det reddet omkring 200 dyr. En flott jobb var utført av hjelperne med sin innsats! Det kan også nevnes at tilbake på rådyrkontoen stod omkring kr. 1000,-. Disse pengene gikk mange år senere til en lignende aksjon i Vestfold. Medlemmer kom fortsatt til i forbindelse med rådyraksjonen. Mange var før dette «luket» ut på grunn av manglende innbetaling av kontingenten. Av denne enkle grunn forble medlemstallet så noenlunde stabilt. 

Forsøk utdeling av P-piller

I 1987 gikk vi også i gang med utdeling av P-piller til de som foret villkatter. Dette var et forsøk på å begrense villkattbestanden. Reidun Hamnes tok seg av denne delen, men da hun ble syk tok Henny Iversen over. De gjorde også en god jobb og hadde en god dialog med sine
oppdragsgivere. Denne ordningen gikk etter hvert ut av forskjellige grunner.

I 1989 ble det skifte av formann. Evelyn Hansen hadde hatt dette vervet i 9 år og takket for seg. Elisabeth Johansen ble valgt til ny formann på årsmøtet samme år. Hun ledet foreningen noen måneder, men av forskjellige grunner måtte hun gi opp dette vervet. Et interimstyre ble dannet, og Lill Feire Østbye tok over ledervervet inntil neste årsmøte. Der ble hun valgt som formann. 

Oljeskadet sjøfugl
Vinteren 1989-1990 var preget av oljeskadet sjøfugl. Blant annet en lomvi som foreningen fikk inn. Denne ble brakt til Sandefjord og ble behandlet der. Hendelsen gjorde at Lill Feire Østbye fikk god kontakt med Sandefjord og Wenche Girlando. Brannstasjonen i Tønsberg stilte en av sine haller til disposisjon, og et kurs i vasking av oljeskadet sjøfugl ble arrangert.

Leder for dette kurset var Wenche Girlando. Det møtte omkring 30 til kurset. Ornitologer, brannmenn, naturvernere og en skoleklasse fra Eik. Lill Feire Østbye assisterte. Hun advarte også ukyndige folk mot å gå i gang med vasking, da dette kan gjøre vondt verre. 

Dyrebeskyttelsen Tønsberg - Horten
I 1990 ble det fra sentralt hold på landsmøte fattet et vedtak. Dette vedtaket gjorde det lettere å finne fram til riktig forening på landsbasis. Det var nemlig et virvar av navn som ble benyttet. Vedtaket lyder « Hovedforeningen skal hete Dyrebeskyttelsen Norge « som er en
paraplyorganisasjon av de ulike foreningene rundt om i Norge. Foreningen Dyrevennen ble
derfor hetende Dyrebeskyttelsen Tønsberg - Horten. De ulike foreningene rundt om i landet heter Dyrebeskyttelsen med sitt geografiske navn etter dette.

Forøvrig skjedde det mye på vårt store prosjekt Dyrenes Hjelpesenter. Pengene strømmet inn
fordi alt ble konsentrert om prosjektet. Det begynte å nærme seg den tiden da man kunne se seg om etter et egnet sted. Det hadde tatt oss 9 år å spare beløpet.

Vi var kommet til målet. Og endelig fant vi stedet! Det var «Manderley» på Skoppum, 3 mål tomt, med underetasje, første etasje med to stuer som var ypperlig til møter. På toppen av det bokstavelig talt en liten leilighet, garasje og uthus. Prisen som vi fikk kjøpt det for var kr.710.000,- pluss omkostninger.

Eiendommen ble overtatt av Stiftelsen Dyrenes Hjelpesenter 1. september 1994. 1 oktober 1994 var det stor stas ved Borre kirke. En hestetro som ble gitt av 12 småpiker til Borrehesten for 100 år siden ble gjeninnviet. Den siste vognmannen i Norge Harry Bjerke med sin hest fikk æren av å kjøre fram til vanningstroen hvor hesten fikk drikke vann av troen og spise gulrot som var i blomsterbuketten på troen.

Granly skolemusikkorps spilte «Gamle Svarten», og det var et nydelig arrangement som tilskuerne gledet seg over. Både reportasjer fra Gjengangeren og taler ved troen samt en fotomontasje er intakte, og derfor skrives det ikke mer om dette arrangementet ved denne anledningen. Etter arrangementet var over var de som ønsket det velkomne til den nyinnkjøpte eiendommen på Skoppum for å beskue stedet og å hygge seg sammen over en kopp kaffe og et stykke kake.

På årsmøtet 1995 ble Kari Svensson valgt som ny leder for Dyrebeskyttelsen Tønsberg-Horten. Den offisielle åpningen av Dyrenes Hjelpesenter ble foretatt 14. juni 1995. Inviterte gjester med leder for Dyrebeskyttelsen Norge Toralf B. Metveit var til stede. Lysheim skoles musikkorps spilte. Stemningsfullt var det selv om regnet øste ned.

Da Kari Svensson overtok ledervervet med Heidi Sæther som nestleder var det mye å ta seg av. Etter flyttingen fra Solvang til Skoppum var alt papirarbeidet stablet i kasser. Kari gikk igjennom alt og brukte både dager og netter for å komme i orden. I tillegg skulle Dyrenes Hjelpesenter etableres. Et stort arbeid ble utført. Kari Svensson ønsket selv å fortsette med det praktiske arbeide på senteret. I tillegg førte hun i flere år regnskapet for Stiftelsen Dyrenes Hjelpesenter. Heidi Sæther tok seg av foreningens ansikt utad med presse og slike saker. Faste artikler om ferie og dyr, dyr som julegave, ansvarsløsheten overfor dyr ble jevnlig presentert i media.

Sommeren 1995 startet foreningen å arrangere Åpen Dag på Dyrenes Hjelpesenter. Det var viktig å presentere stedet og gjøre det kjent for publikum. Dette har blitt årlige arrangementer med mange besøkende.Fra 1997 overtok Heidi Sæther ledervervet og var leder til årsmøtet 2006. I 1998 begynte ting å skje som var svært gledelig for Dyrebeskyttelsen. Foreningen ble tilgodesett med flere testamentariske gaver:

  • Arv fra Reidun Johansen, Horten, i 1998, salg av hus og innbo kr 400 000,-
  • Arv fra Aslaug Børstad, Svarstad, i 2000, øremerket Stiftelsen kr 500 000,-
  • Arv fra Reidar Stensrud, Sande, i 2001 kr 1 200 000,-


Deler av de store arvene gjorde det mulig å ruste opp hovedhuset på Dyrenes Hjelpesenter og
utvide, dvs. rive det gamle uthuset og bygge et mottak for nyankomne dyr, etter hvert også med eget veterinærrom! Mottaket fikk navnet Karistua, oppkalt etter Kari Svensson som var pådriver i arbeidet for ferdigstilling av bygget. Hun ble også utnevnt til æresmedlem på årsmøtet 2004.

Fra 1998 har foreningen i samarbeid med dyreklinikkene tatt initiativ til årlige kastrerings- og
steriliseringskampanjer. Dette for å få katteeiere til å ta ansvar og forhindre uønskede dyr.
Det ble iverksatt fjernadopsjon av katt i 2003, som er blitt et viktig tilskudd til driften av senteret. Her kan man støtte foreningen ved å fjernadoptere en eller flere katter og betale et fast månedlig beløp.

Våren 2004 utarbeidet foreningen et skjema til bruk for registrering av dyr på campingplasser. Dette for å unngå at dyr blir etterlatt når turistene reiser hjem. Ideen ble godt mottatt av Dyrebeskyttelsen Norge som har gjort dette kjent for alle lokalforeningene. Heidi Sæther fortsatte også arbeidet med informasjon i media, og hennes styre satte i gang et aktivt arbeid for å få politikere i fylket til å samarbeide med Dyrebeskyttelsen om det store problemet med hjemløse og forsømte katter.
--------------------
Historikken er gitt etter beste skjønn, og ønsket mitt er at den vil være til gagn for generasjonene som kommer etter.
«Dyr, mennesker og natur hører sammen, uten kan ingen overleve»
Tønsberg, 10. april 2006
Evelyn Hansen»