Kattenes sosiale liv
Av Bjarne O. Braastad, professor i etologi, Institutt for husdyrfag, Norges landbrukshøgskole, Ås
Innledning
Ofte hører man at hunden er et flokkdyr og katten en usosial einstøing - et egenrådig og egoistisk dyr. Dette er bare delvis riktig, og passer best på viltlevende katter på steder med lav dyretetthet. Hadde ikke katten kunnet leve sosialt, ville den ikke hatt så stor suksess som kjæledyr. Alle dyr er for øvrig egoistiske av natur. Når de samarbeider i en gruppe, så er det fordi de selv har fordel av det. I denne artikkelen skal vi se nærmere på hvordan katter kan leve i et kattesamfunn.
Foretrekker katten et enslig eller sosialt liv?
Katten er i den lykkelige situasjon at den kan velge. Den kan leve i samfunn eller la være. Som Desmond Morris uttrykker det: En ensom hund er et elendig, ulykkelig vesen; en ensom katt er ofte bare lettet over å få være i fred. Det er de lokale økologiske forholdene som er avgjørende for om katten velger å leve for seg sjøl, eller sammen med andre. Hvis det er langt mellom kattene, vil nok de fleste katter foretrekke å leve enslig. I tette bymiljøer har katten neppe noe valg. De må tilpasse seg, eller forsvinne. Fleksibilitet er et nøkkelord for kattens sosiale atferd.
Når mennesker gir katten mat og husrom, er det lett for den å slå seg til. Da bevarer katten sin sosiale kattungeatferd i voksen alder. Menneskene overtar rollene som kattemor og kullsøsken.
Kattungens sosiale utvikling
Kattunger trives ikke alene. Forsøk viser at kattunger som ble tatt fra mora allerede etter to uker, og plassert enkeltvis, utviklet emosjonelle forstyrrelser. De var mer redde i nye situasjoner, ofte tvilrådige, mer aggressive og gjenstridige. Slike kattunger blir skye overfor andre katter. Dette viser klart hvor viktig det er for kattungen å leve sammen med andre katter.
Kattungens sosiale atferd begynner å utvikles ved tre ukers alder. Da er sansene godt utviklet, og de begynner å kravle mer omkring. Etter hvert begynner de å leke med mora og med sine søsken. Via denne leken, såkalt sosial lek, lærer de stadig flere detaljer i sosialatferden. De lærer å bruke de medfødte språksignalene på rett måte, og i rett sammenheng. De sender et signal, en lyd eller et signal med ørene, og registrerer hvordan de andre reagerer på dette. Nå lærer kattungene egenskaper ved de individene de har sosial kontakt med. Akkurat som hunden, har også katten en sosialiseringsperiode der denne læringen må skje. Man regner med at 2-7 ukers alder er den mest sensitive delen av perioden, mens den gradvis avtar til ca. 3 måneders alder.
Hvis katten ikke har kontakt med mennesker i denne perioden, vil den forbli menneskesky og svært vanskelig å temme seinere. Oppdretteren har her et stort ansvar. Det er en fordel for kattungen å bli kjent med ulike mennesker, både kvinner og menn, i denne sosialiseringsperioden. Da vil den få et mer generalisert menneskebilde. Mange katter som bare har levd sammen med en kvinne, er redd menn, spesielt når de hører den grove mannsrøsten.
For å sikre seg at kattungen lærer det den skal om sosialatferden, bør den ikke tas fra mora og sine kullsøsken før den er 10-12 uker gammel. Spesielt hvis oppdretteren er enslig, vil det være en stor fordel om de nye eierne kan besøke og få kontakt med kattungen noen ganger før den er gammel nok til å gis bort eller selges.
Katter som lever i grupper
Tettheten av katter som lever ute kan variere fra 300 m til 1 km pr. katt. Det er åpenbart at denne variasjonen krever ulike sosiale systemer hos katter. Forutsetningen for at katter skal kunne danne en sosial gruppe er en konsentrert næringskilde. Dette har ofte sammenheng med menneskelig aktivitet - enten ved at mennesker mater katter ute, ved at katter utnytter avfallsplasser, eller ved gardsbruk, der kattene finner smågnagere eller stjeler husdyras mat.
Sosiale grupper av katter består vanligvis av beslektede hunnkatter med avkommene sine, og hannkatter som ennå ikke er kjønnsmodne. I tillegg kan noe få voksne, dominante hannkatter være assosiert med gruppen. I tillegg lever mer perifere hunner og hanner enslig. Det er sjelden mer enn 10 individer i gruppa, men grupper med mer enn 50 katter kan forekomme. Hunnkattene angriper fremmede katter som de ser, både hanner og hunner. Kjønnsmodne hannkatter har bare en løs tilknytning til gruppa, og de beveger seg over større områder.
Hunnkattens sosiale atferd
Voksne hunnkatter kan ha et tilholdsområde på fra 7 til 2000 dekar (2 km2). Det er særlig næringstilgangen som bestemmer hvor stort område hunnkatten trenger. Når hun har unger, er dette spesielt viktig. Da trenger hun 2-3 ganger så mye mat som ellers. Det er vanlig at hunnkattenes tilholdsområder overlapper hverandre, selv om de ikke lever sosialt. Dette skjer spesielt ved gode næringskilder som er så store at én katt ikke ville greie å forsvare den alene.
Hunnkatter som lever enslig kan være ganske territorielle, dvs. at de forsvarer reviret sitt overfor fremmede katter av begge kjønn. Bare når hun har løpetid vil hun tolerere hanner i nærheten. Mest aggressiv overfor andre katter er hun når hun har kattunger. Dette skyldes dels behovet for å forsvare ungene, og dels behov for å sikre en større næringstilgang.
Samarbeid om ungestell
Hunnkatter som lever i en sosial gruppe holder seg stabilt til denne gruppen. De vil sjelden flytte over til en annen gruppe. Likevel kan de ha hver sine tilholdsområder, med et felles kjerneområde der de føder unger, og der matkildene finnes. Hunnkattene kan være svært vennligsinnede overfor hverandre, mens de ser ut til å forsvare det felles kjerneområdet overfor fremmede katter. Her kan de òg ha et felles fødested, og de kan hjelpe hverandre med ungestellet. Kattungene går om hverandre, og de kan die en hvilken som helst hunnkatt som har melk. Det hender også at en hunnkatt bringer et bytte til en kattemor med unger. Tidligere trodde man dette bare forekom hos de mest sosiale hundedyrene.
Forskning har vist at hunnkatter som lever i slike grupper får fram større kull enn de enslige hunnkattene. Siden hunnkattene i slike grupper som regel er i slekt, kan slik hjelpsomhet også være til fordel for den som hjelper. Genetisk sett er en hunnkatt 50% i slekt med sin fullsøster eller sin mor. Hvis hun da hjelper søsteren til å få fram to avkom mer enn denne ellers ville greid, vil hun ha fremmet sine egne gener i neste generasjon like mye som om hun selv hadde fått fram én kattunge. Det er slike mekanismer man regner med har styrt utviklingen av sosialatferden gjennom evolusjonen. Engelske studier av en stor koloni gårdskatter har vist at de hunnkattene som samarbeider om ungestellet, og samtidig går sammen om å forsvare matressursene, har mindre dødelighet i ungekullene enn dem som lever mer alene.
Hannkattens sosiale atferd
Hannkattenes tilholdsområde er i gjennomsnitt 3,5 ganger så stort som hunnkattenes, og kan bli helt opptil 8000 dekar, eller 8 km. Så mye mat som finnes her trenger de selvsagt ikke. Det er hannkattenes behov for å oppsøke hunnkattene i trakten som gjør at de har et så stort område. Derfor vil tilholdsområdet i stor grad overlappe hunnkattenes tilholdsområder. Dette fører samtidig til at de også overlapper andre hanners tilholdsområder. Men utenom paringssesongen kan overlappingen være liten.
Når hannkattene krangler
Unge hanner tolereres av alle, både hunn- og hannkatter. Når de blir ca. 10-12 måneder gamle, kan eldre hanner innby dem til kamp ved spesielle lokkelyder. Til å begynne med er kampene bagatellmessige og gjerne lekpregede. Først i det andre leveåret blir rivalkampene alvorlige. Da må ungkatten vise hva han duger til. Etter å ha snust på hverandre, viser begge hannene aggressive signaler, der både kroppsstilling, ørestilling og lyder forteller hvor modige hver av dem er i øyeblikket. Av og til kan det virke som om det er om å gjøre å hyle høyest. Hvis kattene er noenlunde jevnbyrdige, og ingen viser særlige defensive signaler, kan det bli kamp. Men dette er siste utvei. Kattene kan lett pådra seg stygge bittskader, og de forsøker så langt det går å vinne ved hjelp av trusselsignalene. Derfor bør vi bære over med de høye lydene som ofte vekker oss av nattesøvnen på seinvinteren.
Når en av hannkattene endelig innser at den andre er overlegen, vil han vise sin defensive holdning ved å krype sammen, hvese og kanskje slå ut med labben. Katter viser ikke underkastelse slik hunder gjør. En defensiv katt forteller at han vil forsvare seg om han blir angrepet. Vanligvis vil den dominante hannkatten akseptere signalene, og avslutte krangelen. Ved seinere møter blir konflikten etterhvert mer kortvarig. Både nå og seinere vil den dominante urinmarkere og gni seg inntil trestammer og andre gjenstander. Begge disse handlingene viser dominans. Det er antakelig mer selve markeringsatferden enn lukten av urinen som har betydning i slike tilfeller.
Det er lite som tyder på at hannkattene kan samarbeide. I tette populasjoner ser en ikke hannkatter som er vennlige overfor hverandre. Der de lever mer spredt, kan det imidlertid forekomme at voksne hanner som har avklart sine innbyrdes forhold kan leve fredelig sammen nærmest som i et brorskap. Den mest dominante hannen er sjelden noen tyrann, selv om slike også kan forekomme. Ellers kan det sosiale forholdet variere sterkt mellom ulike populasjoner av hannkatter.
Kastrerte hannkatter har ikke samme motivasjon for å tilkjempe seg en høy rang som andre hannkatter. I stedet blir de like territorielle innen reviret sitt som hunnkattene kan være. Ofte kan en se hunnkatter og en kastrert hannkatt gå sammen om å jage fremmede katter unna. Rang og revirhevding er altså to forskjellige ting. Rangen er mer uavhengig av stedet. Når en katt virker modigere innenfor reviret sitt enn andre steder, er det ikke fordi rangen er høyere, men fordi man har mer å forsvare.
Hvilken funksjon har hannkattenes konflikter?
Det er sjelden slik at den mest aggressive hannkatten har førsteretten til viktige ressurser som mat og hunnkatter. Kattene kan være forbausende tolerante overfor hverandre. En katt som spiser blir sjelden forstyrret av en mer dominant katt. Den siste venter i stedet på sin tur, i hvert fall hvis det pleier å være nok mat. På samme måte gjelder regelen "den som kommer først til mølla, får først malt" for populære hvileplasser, og for anledningen til å pare seg med en hunnkatt. Det siste gjelder riktignok med et visst forbehold, og helst i større kattekolonier. I små kolonier er det ikke uvanlig at én hannkatt kan være far til nesten alle kattungene som fødes. Det er hunnkatten som bestemmer hvorvidt hun vil la seg pare eller ikke. Det behøver slett ikke være den mest dominante hannkatten som hun prioriterer. Jeg har selv kjent en flott hannkatt, som egentlig var svært lat og ikke så veldig interessert i å kurtisere hunnkatter. I stedet var det hunnkattene som sto i kø for å kurtisere han.
Den kanskje viktigste grunnen til at hannkatter slåss, er kampen for å få leve i et ressursrikt område. Hannkatter som havner nederst på rangstigen, vil ofte vandre bort og slå seg til i et mindre gunstig område, med mindre mat og få hunnkatter. Dette kan være årsaken til at enkelte 2-3 år gamle hannkatter plutselig blir borte. Selv om de har hatt et godt forhold til eierne, har livet ute vært så viktig for dem at de har foretrukket å finne seg et nytt leveområde. De har følt seg presset bort fra det sosiale kattemiljøet. Samtidig er det naturlig for hannkatter i den alderen å forlate den sosiale gruppa mødrene deres levde i. Biologisk sett er dette en viktig mekanisme for å hindre innavl. Som katteeiere har vi neppe annet valg enn å akseptere kattens biologiske vesen.
Til toppen
Kattens språk
Av Karin Westrheim
Katten har et rikt språk. Den har et nyansert kroppspråk, i tillegg til stemmen som kan utrykke forskjellige sinnstemninger. Når katten maler er det som regel et uttrykk for at den er fornøyd. Allerede ukesgamle kattunger maler, noe de gjør når de dier. Muligens har malingen opprinnelig noe med forholdet til moren å gjøre under ammingen. Da maler også kattemoren. Men også katter som har det vondt kan begynne å male. Forskerne vet derfor ikke helt nøyaktig hvorfor kattene maler, og de vet heller ikke hvordan malingen framkommer.
Brølene til de store kattedyrene er imponerende. De har da heller ingenting å frykte fra andre rovdyr. De små katten derimot er mer forsiktige med sine meldinger, skjønt det kan gå vel tydelig for seg i tettbygde strøk når kattene holder konsert. Slike konserter handler som regel om å holde rivaler på avstand.
Mjau!
Når det gjelder selve mjauet har forskerne kommet fram til at det kan deles i fire: m-i-a-u.
Katten legger forskjellig trykk på de forskjellige stavelsene, alt etter hva den ønsker å melde. Alle katteiere kjenner den blide, lille mrrrrr-lyden som blir lysere på slutten. Den er som en hyggelig liten hilsen i det katten kommer inn etter å ha vært ute, eller når den møter sin eier på morgenen. Katter som kjenner hverandre hilser også med denne lyden.
Dersom katten har det vondt, legger den vekt på i-lyden i mjauet, som et miiiiau. Et sørgmodig miaoouuu betyr at katten er frustrert og er i ferd med å gi opp håpet om at den får viljen sin.
Mange katteiere får kontante, små klemmer av sin katt. Katten "stempler" så og si sin eier med sine duftkjertler, og det midt i fjeset! Noe av det samme skjer når katten stryker seg inn til eierens ben, møbler, hushjørner osv. Når katten kvesser klørne på et bestemt tre i hagen, markerer den samtidig reviret sitt med duftkjertler under potene.
En tamkatt vil blåse seg opp med strittende pels for å se riktig stor ut i en situasjon som oppfattes som truende, særlig når det involverer andre katter. En katt som knurrer bør respekteres og håndteres med forsiktighet. Dersom katten utfordrer en annen til kamp, går den på med toppede ører mens halen pisker opphisset hit og dit. Det skyldes adrenalinstrømmen som pumper gjennom kattekroppen. Halen er også en tydelig indikator på hvordan katten har det, og viser sinnstemninger fra avslappet tilstand via aggresjon til lekenhet, glede og usikkerhet.
En underkastende katt vil legge ørene flatt inn til hodet og holde halen lavt. Den underlegne vil som regel forsøke å finne en fluktrute, slik at kamp unngås. Ukastrerte hanner kan bli hardt skadet under slosskamper. Kastraksjon er det eneste man kan gjøre for å forhindre slike kamper. Dessuten - det er evig nok av kattunger i verden!
Til toppen
Kattunger gis bort for tidlig
Det er kattungesesong. Annonsene i avisene lyder: ”Søte kattunger gis bort til dyrevenner”. Mange av disse kattungene havner dessverre ikke hos dyrevenner, men hos mennesker som har en bruk- og kastinnstilling til dyr. Omlag halvparten av alle kattunger ender før eller senere opp som hjemløse. Et annet problem er at kattunger ofte ansees som leveringsklare ved 6-8 ukers alder. Slike unge katter er verken fysisk eller psykisk klare for å løsrive seg fra mor og søsken.
All ekspertise sier at kattunger skal være minimum 12 uker ved levering. Vi kan vise til uttalelser fra professor og etolog Bjarne Braastad ved Landbrukshøyskolen på Ås, Den Norske Veterinærforening og Mattilsynet. Alle pattedyr trenger den nødvendige kontakten med moren for å utvikle seg harmonisk. Avvenning av kattunger mens de ennå er på diestadiet kan i tillegg til negativ helseeffekt gi seg utslag i urenslighet, sutting og en generell utrygghet. En god start forebygger mange problemer.
Vil man ikke ta ansvaret for kattungene i de nødvendige 12 ukene og deretter grundig forsikre seg at de får gode hjem, er løsningen å sterilisere hunnkatten. Det er tragisk at så mange kattunger fødes bare for å bli avlivet, dumpet eller delt ut ukritisk på gratismarkedet mens de ennå er på diestadiet. Tragedien er også stor for de mange kattemødre som må gjennom traumet å bli fratatt alle ungene like etter fødselen eller på et tidspunkt da båndet mellom dem er sterkt. Vi minner om at det er lovstridig å avlive kattunger annet enn hos veterinær eller med egnet skytevåpen. Det er selvfølgelig også lovstridig å unnlate å sørge for mating og stell av katten. Målet er et kontrollert antall av velstelte, steriliserte og merkede katter.
Hver kattungesesong er innledningen til en lang rekke sørgelige skjebner. Tenk på dette dere som deler ut gratis kattunger på et fra før overmettet marked. Statistisk sett vil halvparten av de ”søte” ungene i kullet ende opp som hjemløse, syke, utsultede og uønskede katter.
Av Bodil Eikeset, Norsk Huskattforening, og Jenny Berg-Rolness, Dyrebeskyttelsen Sogn og Fjordane
Til toppen
Når er kattungene leveringsklare?
Hver dag legges det ut nye annonser på nettsteder om kattunger. Enten selges de gjennom oppdrettere, eller privatpersoner. Andre gir bort kattunger, eller ønsker seg en. De aller fleste er ute etter gode hjem for sine kattunger, men dessverre er det slik at folk alt i alt vet for lite om katten. Det er ikke uvanlig å se annonser der kattunger på helt ned i 6-8 ukers alder gies bort.
Forfatter: Guro Gulljord
Oppdrettere eller andre personer tilknyttet et kattemiljø får stort sett med seg at katter ikke er leveringsklare før de er 12 uker gamle. Men det er nå en gang slik at mange får kattunger uplanlagt. Dette er mennesker som da kanskje ikke har satt seg så mye inn i nettopp det å få kattunger, og derfor gir de bort alt for tidlig. Selv om man bare ønsker det beste for dyra, er det også viktig at man undersøker og leser seg frem til hvordan man best mulig kan ta vare på katten sin.
Tas kattunger for tidlig vekk fra sin mor, risikerer man å skape en katt som aldri vil fungere som en normal katt, og kjæledyr. Mange lever i god tro om at det er riktig med 8 uker ved levering, fordi dette gjelder hunder. Men for katter er det alt for tidlig å komme i et nytt hjem i så ung alder.
Her er noen viktige grunner til å ikke gi bort kattene for tidlig:
· Ved å ta vekk ungene fra sin mor for tidlig risikerer man at katten ikke lærer det nødvendige om nettopp det å være katt. Dette kan resultere i at man får en suttekatt, en katt som aldri lærer å slutte å sutte. Den kan sutte på armer, hals osv. Dette er et tegn på mangelfull utvikling. · Eksperter er enige om at rett leverings alder på katter er 12 uker. Professor og etolog Bjarne Braastad ved Landbrukshøyskolen på Ås, Den Norske Veterinærforening og Mattilsynet er blant disse. · Kattunger under 12 uker er fortsatt på diestadiet. Å ta de fra moren for tidlig kan som tidligere nevnt føre til sutting, men også urenslighet, og utrygghet. · Før fylte 12 uker er ungene fortsatt psykisk og fysisk avhengig av kontakt med mor og eventuelle søsken.
Dette er viktige grunner til å vente de nødvendige ukene før man gir bort/tar imot katter. Sjansen for å få lykkelige, livlige og trygge katter er mye større dersom de leveres ved rett alder.
Ofte står det at kattunger må avlives hvis de ikke får nye eiere, eller at kattene kom til verden ved et feiltak. Uhell kan skje, men da er det også viktig at man lærer av dem.
Har man ikke mulighet til å påta seg ansvaret for nye katteliv, så er kastrering/sterilisering det eneste helt sikre alternativet. Katten kan fortsette et lykkelig liv, og eier slipper å bekymre seg for enda flere kattunger. Katter har ikke behov for et sexliv slik vi mennesker har, da de parrer seg av rent innstink. Kastrering gjør dessuten at katten holder seg nærmere hjemmet, sloss mindre, og er mindre utsatt for smittsomme sykdommer som katte AIDS.
Det er faktisk slik her til lands at det er alt for slapp holdning til katter, og rundt halvparten av alle katter ender før eller siden opp som hjemløse. Kastrering/sterilisering er dessuten et billig alternativ fremfor avlivning av et ukjent antall kattunger. Det er også billigere og bedre enn p-piller, da pillene kan føre til kreft, og man må være påpasselig med å gi de til rett tid. Man slipper også å stadig gå til innkjøp av nye tabletter.
Oppsummering: · Kattunger er leveringsklare etter fylte 12 uker. · Har man ikke et ønske om nye kattunger bør katten kastreres/steriliseres.
Til slutt vil jeg også oppfordre folk til å vaksinere sine katter før de kommer til nye hjem. Folk som vil skaffe seg katt burde dessuten ta en titt på katter til omplassering, da det er mange katter der ute som desperat trenger nye hjem og masse kjærlighet. "
Til toppen
Om atferdsterapeuter
- av Linn Beate Kaald Thoresen
Når du trenger hjelp...
Adferdsendringer hos katter kan skyldes sykdom, men også miljøforandringer. Nå kan du søke hjelp hos profesjonelle adferdskonsulenter.
Når katten din har en mistenkelig og problematisk adferdsendring, så bør du sørge for å utelukke at kattens adferd skyldes sykdom. Søk hjelp hos veterinæren. Hvis årsaken ikke er medisinsk, og du ikke takler problemet på egen hånd, så kan en adferdskonsulent hjelpe deg.
Få adferdskonsulenter Det er få rene adferdskonsulenter i Norge. Gry Løberg ved Manimal senter for dyr-menneske relasjoner i Trøndelag og Gry Eskeland ved Jeløy dyreklinikk er to av dem. Eskeland er veterinær og er spesialist på adferd. - Jeg kan hjelpe til med mange typer problemer, både katter som tisser inne, markerer inne, bæsjer inne, er aggressiv, er redde og gjemmer seg, katter som klorer opp møbler, som spiser på ull eller andre ting. Jeg hjelper ofte katter som lever sammen med andre katter i familien, og katter som er blitt apatisk eller "deppa" av forskjellige årsaker, forteller Eskeland ved Jeløy dyreklinikk i Moss.
Behandle miljøet - Behandling av katter går ofte på å gjøre noe med miljøet til katten, ikke så ofte direkte å trene den, forteller Gry Løberg, adferdskonsulent hos Manimal i Steinkjer og Trondheim. Gry Løberg er blant annet agronom og har universitetsutdannelse innen dyreadferd fra England. Løberg understreker viktigheten av at katten undersøkes medisinsk hos veterinær før en adferdskonsultasjon.
Treffes hjemme - Konsultasjonen varer i ca. to timer hvor en time går med til kartlegging av problemet og en time går med til å sette opp et treningsopplegg. Det er aller best å treffe familien/eier og katt i hjemmet, sier Løberg. - Katteeier får i etterkant en rapport på hva katteeier har fortalt, hva vi har kommet fram til og om de tiltakene som bør settes i verk for å gjøre noe med problemet. Katteeier og jeg vil etter en måned ha en oppfølging på telefon for å høre hvordan det har gått, og eventuelt justere kursen. I tillegg til dette har katteeier mulighet til å ringe med spørsmål i seks måneder framover.
Se på katten, høre på eieren Gry Eskeland ved Jeløy dyreklinikk har et lignende opplegg. -Adferdskonsultasjonen er vanligvis på 60-90 minutt, der jeg både ser på katten og hører på hva eier forteller, sier hun. - Jeg syns det er viktig å undersøke katten klinisk, for å utelukke at den har et medisinsk problem før vi går i gang med store forandringer i hverdagen til katt og familie. Etter timen oppsummerer jeg hva vi har funnet ut og hva vi gjør videre, både i form av trening, forandring av rutiner eller forandring i miljøet.
© Linn Beate Kaald Thoresen, 2003
Når det gjelder atferdsproblemer hos katter henviser vi til utdannede atferdskonsulenter sertifisert av NAS, Norsk Atferdsgruppe for Selskapsdyr etter godkjente kurs og godkjent praksis. Du finner dem på denne nettsiden: Norsk Atferdsgruppe for Selskapsdyr, se Atferdskonsulenter i menyen.
|